Filmanalyse
Filmen Nosferatu av tyskeren Friedrich Wilhelm Murnau er fra 1922 og går under sjangeren som heter Tysk ekspresjonisme. Filmen er basert på Bram Stokers roman ”Dracula” er fra 1922. På grunn av at filmskaperen ikke fikk rettigheter til å bruke samme navn og enkelte andre detaljer fra romanen ble navn og deler av handlingen endret og flyttet fra London til Bremen. Filmen ble anset som så skummel at den i Sverige ble bannlyst i 50 år, før den på 1970-tallet ble å se på kinolerretet.
Nosferatu handler om en mann som heter Thomas Hutter som blir sendt av sin arbeidsgiver med navn Knock, til Transylvania for å besøke en klient. Allerede på veien til Transylvania blir Hutter informert av en vertsfrue når han stopper for å spise middag, om at hun fraråder han å dra til Transylvania. Det er noe med denne klienten med navn Orlok som er skummelt. Hutter trosser vertsfruen og reiser videre til Transylvania. Her kommer han til et stort slott hvor Orlok holder til. Hutter merker at det er noe mystisk med denne Orlok, og etter hvert går det mer og mer opp for han at Orlok er en vampyr av typen nosferatu.
Filmen følger en klassisk dramaturgimodell, som også kalles for Aristoteles’ dramaturgimodell. Anslaget i filmen presenterer karakterene, miljøet rundt og andre vesentlige faktorer. Deretter begynner spenningskurven å gå oppover. Desto mer det går opp for Hutter at Orlok er en vampyr, desto mer stiger spenningen. Vi opplever en fordypning i filmen, hvor mer og mer blir avslørt. Så havner vi på toppen av spenningskurven ved et klimaks og det som kalles ”point of no return”. Tilslutt løses konflikten, spenningskurven synker og Orlok dør, så avsluttes filmen.
Sjangeren i filmen er som sagt Tysk ekspresjonisme, noe som kommer klart fram. I den tyske ekspresjonismen blir mise-en-scene, altså det som skjer foran kamera, brukt som et aktivt fortellerelement for å få fram karakterene og miljøet, noe som også vises i denne filmen. Dette for å få fram de indre følelsene til karakterene. Typiske trekk fra den tyske ekspresjonismen som skygger er veldig sentralt i filmen. Et annet typisk virkemiddel fra sjangeren er overdreven bruk av sminke som vi også får se tydelig i ”Nosferatu”.
Karakterenes utseende er veldig viktig i filmen. Her bruker filmskaperne bevisste virkemiddeler for å skape rollene. De slemme, som for eksempel Orlok, ser veldig skummel ut. Det som gjør han skummel er de store brynene, de lange fingrene, den store (falske) nesen og ikke minst den overdrevne bruken av sminken som er et veldig typisk virkemiddel i sjangeren. Øynene hans er svartmalte, noe som gjør han ekkel. Klærne hans er også svarte og han bærer en lang frakk, noe som gjør at han ser større ut. Han har overtaket.
Karakterene som er snille framstilles på en annen måte. De ser normale ut. De har vanlige klær og er ikke spesielt sminket. Måten filmskaperne kler opp og sminker skuespillerne gir oss et klart bilde over det gode og onde.
Hvordan karakterene oppfører seg og deres atferd er et sentralt virkemiddel i filmen. Særlig når det gjelder Orlok. Måten han beveger seg på og hans ansiktsutrykk skaper en stemning i filmen. Han beveger seg sakte, særlig når man er på en spenningstopp i filmen. Han går sakte mot sine ofte og snur seg sakte. Dette er for å pirre seeren. For å gjøre seeren mer redd og spent på hva som nå kommer til å skje. Spenningen øker.
Ansiktsuttrykkene til Orlok er også veldig skremmende. Han har store øyne, som blir nærmest desperate etter synet av blod. Alle karakterene spiller mye på kroppsspråket, i og med at det ikke er replikker eller andre effekter for å få fram indre følelser. Det er store bevegelser, mye ansiktsutrykk og en overdreven og dramatisk spillestil. Følelsene deres kommer ut gjennom kroppsspråket og ansiktsutrykk og griper oss seere. Dette er veldig typisk trekk for den Tyske ekspresjonismen.
Mye av filmen er spilt inn på location. Det er kulisser som egentlige er virkelige, som for eksempel slottet vampyrene befinner seg i, er et ekte slott i virkeligheten. Ellers ser vi også her klar forskjell på kulissene blant de onde og de gode. Hjemme hos Hutter ser det fint og rent ut. Et koselig hus med bilder på veggene. I slottet hvor vampyrene holder til ser det derimot veldig skummelt ut. De holder til i et stort slott, som som sagt er et ekte slott. At det er ekte gjør at det ser mer realistisk ut og at det derfor enda skumlere. Det er gammelt, stort og høyt under taket. Det gjør at karakterene ser mindre ut og slottet ser tomt ut siden det er så få karakterer i et så stort hus. Alt dette gir hele slottet en ekkel stemning, som er veldig med på å skape skrekken i denne filmen.
Denne filmen er i svart-hvitt. På denne tiden hadde man ikke utviklet fargekamera enda. Det er ikke mange effekter i forhold til lys, ute er det kun dagslyset som er med på å lyse opp. Inne er det relativt mørkt, noe som er meningen for å skape den skumle stemningen, noe kunstig lys er brukt for at vi skal kunne se karakterene. Skygger er som sagt også et veldig viktig virkemiddel, som er typisk for denne sjangeren. Det er veldig mye brukt gjennom hele filmen. Her spiller lyset en sentral rolle og e nøye gjennomtenkt for å skape de riktige skyggene. Skyggene som blir brukt er skarpe, mørke og er i bakgrunnen på veggene. Særlig skurkene får store og mørke skygger. Et godt eksempel fra filmen er når Orlok kommer mot Hutter. Kamera er rettet mot Hutter og vi får se hans redsel. På veggen bak han kommer Orloks skygge på veggen. Skyggen har hendene over hodet i en angrepsposisjon. Dette er en av de skumleste scenene i hele filmen og skyggen er veldig mye med på å skape skrekken. Skyggene legger en dyster undertone på hele filmen pluss at det får fram det mørke i de slemme karakterene.
Et annet ganske viktig virkemiddel i filmen er frampek. Det vil si at noe som skjer, som oftest tidlig i historien, hinter til noe som senere kommer til å skje. Dette er med på å bygge opp spenningen. Et godt eksempel fra filmen er når Hutters arbeidsgiver Knock sier dette til Hutter ”Du vil få en fantastisk reise. Og, ung som du er, hva har det å si om det vil koste deg litt smerte – eller til og med litt blod?” Dette er et klart frampek til at noe kommer til å skje på reisen.
Frampekene gjør oss nysgjerrige på hva som kommer til å skje. Vi får lyst til å se videre hva som skjer. De er også i stor grad med på å bygge opp spenningen mot toppen.
Lyden i denne filmen er kun musikk som er lagt over filmen. Det er ingen reallyd eller dialog. Det som er av dialog får vi vite gjennom plakater med skrift som vises. Plakatene erstatter også en fortellerstemme. Dette gjør at den musikken som er lagt over spiller en stor rolle for helheten av filmen. Musikken følger spenningskurven, dette gjør spenningstoppene ekstra spennende og ekle. Når det er scener fra Hutters hjem, er det en mer munter tone over musikken. Mens når en kommer til Orloks slott blir musikken med en gang mer dyster. Et godt eksempel på at musikken brukes etter spenningskurven er når Hutter leser i boken The book of the vampires. Det står ”Nosferatu drikker unges blod, blodet er nødvendig for hans egen eksistens”. Dette er et slags frampek på hva som vil skje, nemlig at Orlok vil drikke hutters blod. På det punktet kommer en intens musikk som er veldig skremmende. Musikken er kanskje det viktigste virkemidlet for å skape skrekken.
Filmen inneholder mange lange scener. Det skaper mer flyt. Noen av disse lange scenene er spilt av i fortfilm for å unngå at de skal bli for lange og kjedelige. Bildeutsnittet er veldig normalt. Ingen spesielle tendenser, utenom at det er filmet slik at det som skjer er midt i kamera. Det er laget slik at vi får en god oversikt over hva som skjer. Et annet redigeringsgrep som er brukt er uttoning og inntoning mellom noen scener. Dette er en innstilling som tones gradvis ut eller inn, og som kan gi en effekt som oppleves som en kort pause. Det er mye stillestående kamera, det beveger seg ikke etter handlingen, men klipper så vi får se handlingen fra andre vinkler. Dette har med datidens kamerateknologi å gjøre.
Det er også to parallelle historier som klippes om hverandre for de skjer på samme tid. Det er når Orlok går på angrep til på Hutter og på samme tid hjemme hos Hutter hvor hans kone Ellen kan føle at det er noe galt med sin mann som er langt unna. Ellers er som sagt lyden en viktig i redigeringsprosessen.
På denne tiden hadde de lite kunnskap om kamerateknologi og mange av dagens mest sentrale effekter var ennå ikke oppfunnet. Det var derfor en del begrensinger innen redigeringen.
Denne filmen regnes som den første vampyrfilmen og en av de første skrekkfilmene. Filmen er moderne for sin tid. I forhold til at filmen er laget for over 85 år siden er det mange gode effekter som blir brukt, særlig den konsekvente bruken av lys for å skape skygger.
I dag har vi utallige type effekter for å få fram et budskap og for å få fram følelser, mens på den tiden brukte de kroppsspråket og de få effektene de hadde, noe som kan være mye mer utfordrende. Men i denne filmen har de virkelig klart det.
